Innstikk

Det er torsdag for­middag den 5. sep­tember 2013, jeg står ved vin­duet ut mot bal­kongen i andre etasje i det gamle meie­riet på Blaker. I vin­dus­karmen foran meg, lent mot vin­dus­glas­set, står tre rízaer som er kom­met med posten fra et auksjons­hus i Århus. Ordet ríza er rus­sisk og be­tegner en metall­plate som dek­ker et ikon. Et ikon er et helgen­bilde i den orto­dokse kir­ken. En ríza dek­ker hele bildet med unn­tak av de hel­liges hoder, hen­der og føt­ter. Den blott­legger den nakne huden og skju­ler alt annet. Det er merke­lig, jeg har sett helgen­bilder der bil­led­flaten er borti­mot tom, bare hoder og hen­der er på­malt. De svever i løse luf­ten. De er laget for å dek­kes til. En ríza er gjerne av et edelt metall, den skal både gjøre ære på bil­det og be­skytte det, mot sot og smuss og be­rør­ing. De tro­ende ten­ner lys foran bil­dene, og de kys­ser dem og lar fing­rene løpe over dem. Bil­dene hen­ger i ikon­hjør­nene i hjem­mene og i kir­kene på fore­skrevne plas­ser. Kris­tus troner til høyre for konge­døren, dobbelt­døren midt på ikono­stasen, billed­veggen som skil­ler koret og ski­pet, preste­skapet og menig­heten, i en orto­doks kirke. Guds mor, madonna med bar­net, er av­bildet på mot­satt side. Konge­døren leder inn til alte­ret, den er luk­ket for menig­heten, de ser bare inn i alter­rommet når døren åpnes under enkelte deler av guds­tjenes­ten. Jeg står og ser på de tre ríza­ene i vindus­karmen foran meg, de skjuler ingen­ting, det er ingen bil­der bak dem, hul­lene i metall­platene strå­ler av dags­lys. Jeg kan like­vel se bil­dene for meg, jeg gjen­kjenner sil­huet­tene, de stili­serte figu­rene, de er gjen­gan­gere i den orto­dokse kirke­kuns­ten: to hoder, det ene lutet mot det andre – det er jom­fruen igjen, med sin sønn på fan­get, hun bøyer hodet mot ham og han ser på oss og peker mot him­melen. Jeg hus­ker en annen figur, en strengt for­enk­let for­tel­ling, fra en stein­kirke på en fjell­rygg i det nord­vestre Spania, på gren­sen mellom Gali­cia og Cas­tilla y León. Den mose­grå byg­nin­gen lig­ger bak en mur mot veien, jeg gikk bort til den lave døren i klokke­tårnet og skjøv den opp. Jeg gikk inn og ble stå­ende og se meg om. Kirke­rommet var lite og spar­tansk ut­styrt, med tre­benker og hvit­kal­kede mur­vegger. På lang­veggene, med jevne mel­lom­rom, hang fjor­ten enkle tre­kors. De sym­bo­li­serer kor­sets vei, smer­tens vei, de fjor­ten stasjon­ene i Jesu lidel­ses­his­torie, fra han døm­mes til døden til han dør på kor­set og tas ned og leg­ges i gra­ven. De fjor­ten sce­nene fin­nes gjen­gitt i de fleste katol­ske kir­ker, som male­rier, minne­tavler eller skulp­turer langs veg­gene. Jeg har sett fresker fra gulv til tak og manns­høye mar­mor­grupper, uer­stat­te­lige. Her deri­mot, i denne land­sens kir­ken, høyt oppe under him­melen, rådet enkel­he­ten. De fjor­ten kor­sene var like, ingen­ting skilte dem fra hver­andre, ingen romer­tall ris­set inn i tre­verket, ingen­ting. Jeg har aldri sett en enk­lere frem­stil­ling av kors­veien. Den radi­kale for­enk­lin­gen vitner om en fel­les, grunn­festet fore­stil­lings­verden, folk kunne lidel­ses­his­torien, de bar den med seg, fjor­ten tre­kors var nok til å frem­kalle billed­rekken i be­visst­heten. Jeg står foran det første kor­set og ser for meg Jesus motta døds­dom­men. Jeg står foran det andre og ser for meg Jesus ta opp kor­set. Jeg står foran det tredje og ser Jesus falle for første gang under kor­set. Og så videre, fra kors til kors gjen­nom rom­met. Jeg går mot ur­vise­ren, tradi­sjo­nen tro, fra nord­siden, evan­gelie­siden av alte­ret. Jeg tror fjor­ten tomme nis­jer i veg­gene ville ha frem­kalt de samme bil­dene, og jeg ville ha vært i tvil der­som det var færre eller flere. Jeg stan­ser opp ved gjen­tagel­sen og jeg gjen­kjen­ner an­tallet. Jeg har et annet minne fra disse grense­om­rådene, fra et pensjo­nat­værelse bak bene­dik­tiner­klos­teret i fjellands­byen Samos. Det er gått en dag, det er tid­lig etter­mid­dag, og min far står hånd­fallen i bade­roms­døren og spør om jeg kan klippe tå­neg­lene hans. Jeg er gam­mel og stiv, jeg når ikke ned, sier han. Jeg sier ja, og han gir meg sak­sen og set­ter seg på sen­gen. Jeg sitter på gul­vet. Jeg tar føt­tene hans i fan­get og vi blir stille. Jeg er takk­nem­lig for dette min­net. Jeg gikk for­sik­tig til verks, jeg hus­ker for­le­gen­heten og for­tro­lig­heten og kon­sent­ra­sjonen om opp­gaven, den myke mot­standen i neglene og de tørre knepp­ene da de brast. Jeg husker still­heten som fulgte og klok­kene som ringte til ves­per, jeg gikk til kir­ken langs de mas­sive mur­ene, klos­te­ret i Samos er blant de største i den vest­lige ver­den. Jeg gikk inn og satte meg på en benk og ven­tet. Jeg tenkte på de små tin­gene, og de siste tin­gene, alt dette som skal komme. En ung novise ten­ner lysene. Mun­kene samler seg, gamle og sort­kledde, de syn­ger med sprukne stem­mer. Slik vil det all­tid være. Jeg luk­ket øynene og ba om tid.

Tekst av Jørn H. Sværen. Først ut­gitt som et fire siders inn­stikk i boken Vi er tiggere (England Forlag, Oslo 2014), uten tittel. Senere trykket i sam­lingen Britisk museum (Kolon Forlag, Oslo 2020), etter­fulgt av bildet nedenfor.

Foto: Silje Schild, Guttormsgaards arkiv, oppr. i farger, reg.nr. GA_001227